Frijazz-perkusjon.

Regnet spiller frijazz-perkusjon på taket. Micro-popkornet gjør det i sin ovn. Det er fascinerende.
Så meget er musikk, men selv dét - eller kanskje særlig dét - har blitt ytret i hjel.

Nå ble det atter en gang ytret unødvendig, men jeg beklager det ikke.

Syng meg din sang.

Syng meg din sang du maur, der du trasker med din bør.
Din ferd over stokk og staur, går der intet menneske trør.

Syng meg din sang du geita, der du står og tygger gras.
Du som går i Huttiheita, langt fra menneskers larm og mas.

Syng meg din sang du måke, der du glir igjennom luft.
Gjennom tiden må du åke fra den friske morgenens duft.

I enden av ventetiden.

Så mistet du bussen igjen, veslegutt. Du feilmålte tiden på ny.
Nå må du vente i 60 minutt i en kald, men velkjent by.
Men i enden av ventetiden, der venter din kjære på deg.
Du kan spare din gråt til siden da du har en bedre grunn til å være lei.

Finurlig orddelingsfeil:

Det nytter ikke å gråte over spelt brød.

Tårene faller på våre paraplyer.

Været gråter og vanner jorda og oss.
Jorda drikker.
Vi gjemmer oss fra gråten under våre paraplyer.

Graffiti.

Veggen med graffiti, er rebellens vegg, tror en gjerne.
Men; kan ei graffiti være et verk av et stillferdig individ?
Kanskje ville vedkommende uttrykke en følelse fra det fjerne?
En følelse som vises til oss i lang-lang tid.
Kan en ei ta dens kunst til etterretning?
Kan en gjøre annet enn å kalle den sjenerende?
Graffitien gir mange der ute kunstlig mettning, og dens budskap og kunst, er for flere reparerende.

Tilslørede vintersol - sola som døser bak disen - samt dens tilhørende landskap; takk!

Den tilslørede sola på vinterhimmelen, er vakker, syntes jeg. Det kan jeg si til tross for at jeg kun våger, samt klarer å se rett på den - med mysende øyne - i en kort stund.
Å se rett på solen, er jo - når sant skal sies - skadelig for øynene; og å skade synet - slik at en ikke har mulighet til å se både idyll, elendighet, samt alt mellom de ytterpunkter - er heller ikke noe jeg higer etter å gjøre.

Men - ja - jeg er altså en av de som syntes at vinterens tilslørede sol - sola som døser bak disen - tilfører landskapet noe vakkert.
Når denne "late" sola er over et av de "rette" landskap - joda, jeg vil si at det finnes flere passelige landskap for en slik sol - så får en nærmest et malerisk landskap å beskue.
En kan jo altså benytte et slikt landskap som motiv for kunstnerisk utfoldelse, og/eller en kan beskue et slikt landskap lenge, samtidig som en funderer.

... Jeg personlig er ingen maler, og jeg misunner heller ikke de personer som kan male et landskap, og i tillegg få maleriet til å ligne et fotografi.
Jeg er derimot en av de som liker å drikke min kaffe mens jeg beskuer og funderer.
Vel; nå vil jeg ikke påstå at malere ikke drikker kaffe, beskuer og funderer.
Det er vel heller veldig sannsynlig at nettopp også malere, samt musikere og skuespillere - i tillegg til rett og slett hvem som helst - kan ta seg i å beskue et slikt landskap mens de funderer. Kaffedrikkingen, er vel derimot ikke forunt nevnte hvem som helst i like stor grad.

Vel; jeg er altså ingen maler, men jeg beskuer og funderer allikevel.
Dessuten så er det jo et faktum at jeg har forfattet noe som en vel kan kalle for et slags kåseri. Et kåseri som omhandler nevnte vintersol, samt nevnte landskap. Dessuten ble dette kåseriets første utkast påbegynt umiddelbart etter at jeg så et glimt av vintersolen, samt dens tilhørende landskap.

Så; tilslørede vintersol, samt dens tilhørende landskap; takk!