I enden av ventetiden.

Så mistet du bussen igjen, veslegutt. Du feilmålte tiden på ny.
Nå må du vente i 60 minutt i en kald, men velkjent by.
Men i enden av ventetiden, der venter din kjære på deg.
Du kan spare din gråt til siden da du har en bedre grunn til å være lei.

Finurlig orddelingsfeil:

Det nytter ikke å gråte over spelt brød.

Tårene faller på våre paraplyer.

Været gråter og vanner jorda og oss.
Jorda drikker.
Vi gjemmer oss fra gråten under våre paraplyer.

Graffiti.

Veggen med graffiti, er rebellens vegg, tror en gjerne.
Men; kan ei graffiti være et verk av et stillferdig individ?
Kanskje ville vedkommende uttrykke en følelse fra det fjerne?
En følelse som vises til oss i lang-lang tid.
Kan en ei ta dens kunst til etterretning?
Kan en gjøre annet enn å kalle den sjenerende?
Graffitien gir mange der ute kunstlig mettning, og dens budskap og kunst, er for flere reparerende.

Tilslørede vintersol - sola som døser bak disen - samt dens tilhørende landskap; takk!

Den tilslørede sola på vinterhimmelen, er vakker, syntes jeg. Det kan jeg si til tross for at jeg kun våger, samt klarer å se rett på den - med mysende øyne - i en kort stund.
Å se rett på solen, er jo - når sant skal sies - skadelig for øynene; og å skade synet - slik at en ikke har mulighet til å se både idyll, elendighet, samt alt mellom de ytterpunkter - er heller ikke noe jeg higer etter å gjøre.

Men - ja - jeg er altså en av de som syntes at vinterens tilslørede sol - sola som døser bak disen - tilfører landskapet noe vakkert.
Når denne "late" sola er over et av de "rette" landskap - joda, jeg vil si at det finnes flere passelige landskap for en slik sol - så får en nærmest et malerisk landskap å beskue.
En kan jo altså benytte et slikt landskap som motiv for kunstnerisk utfoldelse, og/eller en kan beskue et slikt landskap lenge, samtidig som en funderer.

... Jeg personlig er ingen maler, og jeg misunner heller ikke de personer som kan male et landskap, og i tillegg få maleriet til å ligne et fotografi.
Jeg er derimot en av de som liker å drikke min kaffe mens jeg beskuer og funderer.
Vel; nå vil jeg ikke påstå at malere ikke drikker kaffe, beskuer og funderer.
Det er vel heller veldig sannsynlig at nettopp også malere, samt musikere og skuespillere - i tillegg til rett og slett hvem som helst - kan ta seg i å beskue et slikt landskap mens de funderer. Kaffedrikkingen, er vel derimot ikke forunt nevnte hvem som helst i like stor grad.

Vel; jeg er altså ingen maler, men jeg beskuer og funderer allikevel.
Dessuten så er det jo et faktum at jeg har forfattet noe som en vel kan kalle for et slags kåseri. Et kåseri som omhandler nevnte vintersol, samt nevnte landskap. Dessuten ble dette kåseriets første utkast påbegynt umiddelbart etter at jeg så et glimt av vintersolen, samt dens tilhørende landskap.

Så; tilslørede vintersol, samt dens tilhørende landskap; takk!

Tomaten i salaten.

Dens kjøtt leker stille og fint på min tunge.
Dens smak, priser tungen vel.
Tomaten fortæres lett av en unge,
eller av meg på en sen kveld.

Men; flere kan unnvære tomaten i salaten.
For meg kommer den dog godt med.
Det kan hende at jeg tygger på den under praten
ved et bord, eller et annet sted.

Så vist et tre.

Et tre med sår, er så vist et tre; det står og sanser livets spill.
En vår vekkes opp på ny, og mens tiden går, blir såret til.
Vær og vind rusker i treets sjel, men selv vær og vind er gode.
Som mennesker er trær og vær og vind på denne klode.

Ventetid.

En venter mens en venter.
Noenganger venter en mens tiden føles lang.
Andre ganger venter en mens ventetiden liksom er over
med en gang.

Rastløsheten brer seg, og inne i en manes frem en flerfoldig sang.
Det kan være vanskelig å vite om en liker å vente, eller om en bare vil flykte avsted.
Flykte avsted, selv om en vet at en kan være ved og med den og det som gir en fred.

My newest and - at the moment- untiteled lyrics.

We're passing through our days in many different ways,
and it is not always easy to find the right songs to sing.
And even though I'm glad, it makes me sort of sad to find that there's something lacking in our lives.