Tilslørede vintersol - sola som døser bak disen - samt dens tilhørende landskap; takk!

Den tilslørede sola på vinterhimmelen, er vakker, syntes jeg. Det kan jeg si til tross for at jeg kun våger, samt klarer å se rett på den - med mysende øyne - i en kort stund.
Å se rett på solen, er jo - når sant skal sies - skadelig for øynene; og å skade synet - slik at en ikke har mulighet til å se både idyll, elendighet, samt alt mellom de ytterpunkter - er heller ikke noe jeg higer etter å gjøre.

Men - ja - jeg er altså en av de som syntes at vinterens tilslørede sol - sola som døser bak disen - tilfører landskapet noe vakkert.
Når denne "late" sola er over et av de "rette" landskap - joda, jeg vil si at det finnes flere passelige landskap for en slik sol - så får en nærmest et malerisk landskap å beskue.
En kan jo altså benytte et slikt landskap som motiv for kunstnerisk utfoldelse, og/eller en kan beskue et slikt landskap lenge, samtidig som en funderer.

... Jeg personlig er ingen maler, og jeg misunner heller ikke de personer som kan male et landskap, og i tillegg få maleriet til å ligne et fotografi.
Jeg er derimot en av de som liker å drikke min kaffe mens jeg beskuer og funderer.
Vel; nå vil jeg ikke påstå at malere ikke drikker kaffe, beskuer og funderer.
Det er vel heller veldig sannsynlig at nettopp også malere, samt musikere og skuespillere - i tillegg til rett og slett hvem som helst - kan ta seg i å beskue et slikt landskap mens de funderer. Kaffedrikkingen, er vel derimot ikke forunt nevnte hvem som helst i like stor grad.

Vel; jeg er altså ingen maler, men jeg beskuer og funderer allikevel.
Dessuten så er det jo et faktum at jeg har forfattet noe som en vel kan kalle for et slags kåseri. Et kåseri som omhandler nevnte vintersol, samt nevnte landskap. Dessuten ble dette kåseriets første utkast påbegynt umiddelbart etter at jeg så et glimt av vintersolen, samt dens tilhørende landskap.

Så; tilslørede vintersol, samt dens tilhørende landskap; takk!